Modige mosjonister

Selvfølgelig digger jeg Kristian Blummenfelt og Lotte Miller når de hever kongepokalen over hodet. Og jeg er alltid rått imponert over svømminga til Jørgen Gundersen. 

Jeg elsker i det hele tatt alle som når målet sitt, og særlig når de blir så beveget at de griner av lykke. Men jeg kan ikke fri meg fra at hjertet mitt banker litt ekstra for sofagriser, middelhavsfarere og bunnfall på resultatlistene. 

Noen jubler nemlig hemningsløst når de blir nummer 276. De er en time bak vinneren, men de har fullført. De har mestret distansen, og det er en prestasjon i seg selv, og kanskje de først og fremst har overvunnet seg selv. Og da vokser min indre jubel også.

"For første gang, for første gang har givet mang en småting rang", skrev Henrik Wergeland fra Kristiansand. Blant de påmeldte til Hove Tri er det mange fortellinger. 

Omlag en tredel er som regel debutanter. Og for noen virket det som en god idé for fire måneder siden, og nå angrer de seg kanskje. Andre har kanskje gått ned 15 kilo siden påmeldinga, og de står nå i målområdet og forsøker frenetisk å bytte finisher-skjorta fra XL til M.

Den første triatlon-konkurransen er da også helt spesiell, både for deltakeren og familien, men også for publikum og arrangør. Tenk at de torde! Jeg blir så glad. 

Fordi det er blant mosjonistene og debutantene at vi finner de ekte vinnerne. Det er gjerne en sykdom i norsk idrett; at vi ikke applauderer de som er nederst på resultatlistene. Vi er så uendelig opptatt av (andres) sluttider; ikke av at noen er så modige at de drister seg til å hoppe ut i noe de har dårlige forutsetninger for. 

Men det er det altså mange modige maur som gjør. Og det er simpelthen imponerende.

Så nå står vi her i på Tromøya, og vi deler ut premier og hedersord. Da tenker jeg igjen på vinnerne som står på på toppen av pallen.Det var en første gang for dem også; at de sto tvilende og usikre på startstreken. Og jeg er så glad. Tenk at de torde!

Tekst: Fred Arthur Asdal, assisterende stevneleder Hove Tri