Matskapraner

Jeg ønsker å bli så sprek som mulig, ikke hvert fall så god som livet og tida tillater. Det krever noe av meg. Og det vet jeg godt allerede, bare jeg tenker meg om og kjenner godt etter.

For jeg vet jo hvordan det henger sammen. Jeg må forbrenne flere kalorier enn det jeg tar inn. Verre er det ikke. For når energiinntaket blir høyere enn forbruket, lagres det som fett. Over tid fører dette til fedme, som igjen kan føre til mer alvorlige sykdommer.

Likevel klarer jeg ikke å holde meg unna godteri og snop.

Jeg er beryktet. Ikke minst på kvelden, like før leggetid, i den såkalte plyndringstimen. Så snart en plate med melkesjokolade er åpnet, kan den ikke lukkes igjen. En pose med smågodt kan aldri legges tilbake i skapet, med mindre den er tom. Alt må fjernes. Støvsuges.

Pakk det innerst i skapet. Det hjelper ikke. Jeg er snopets svar på trøffelgrisen. Jeg sporer det opp og terminerer det. Kaloririk mat er jo både gunstig og livsnødvendig for oss. Og melkesjokolade bidrar jo vitterlig til sinnets munterhet.

Appetitten er i all vesentlighet styrt av kroppens behov. Men vel så mye er den styrt av psykiske faktorer. Blir jeg servert en fristende dessert, får jeg lyst til å spise den. At jeg allerede er mett, betyr mindre. Sukkeret i maten trigger nemlig dopaminproduksjonen i hjernen. Det gir meg en behagelig følelse av velvære, som varer lenge. Minst fem minutter.

Men dette gjelder flere. Visstnok ligger det genetisk i oss. Så det er min unnskyldning. Jo mer vi har sanket (og lagret), desto større grunn er det til å være lykkelig. For spoler du tida tilbake til sjimpansene, Cro Magnon og artenes opprinnelse, så handler det om å lagre et størst mulig matforråd, som igjen gir trygghet i klanen.

Jeg er altså et vandrende stabbur. Men ikke nå lenger. Nå er det andre tider.

Men først, én rute med melkesjokolade. Men bare én.

Særlig.

‍

Bildet: Assisterende stevneleder Fred Arthur Asdal møtte nobelprisvinner José Saramago - lenge før han begynte med triatlon ...